I 2007 la vi ut fra brygga hjemme i Norge og la kursen sydover. Med oss hadde vi to barn, Aurora på 2,5 år og Jørgen som bare var 7 uker gammel. Planen var å seile til Karibia og tilbake igjen.

Vi fikk mange ulike reaksjoner: Noen syntes vi var modige, andre mente det var litt vel dristig. For oss føltes det som et gjennomtenkt valg. Skulle vi vente til barna ble eldre?  Vi kom frem til at det var like greit å ta dem med på tur allerede nå. Det var nå vi hadde muligheten og ville det bli enklere om med større barn?

Drømmen som ikke slapp taket

Langturdrømmen hadde fulgt meg helt fra barndommen. Jordomseiling og ekspedisjoner har vært en fasinasjon og en drøm fra jeg var 10 år gammel. Alle mulige bøker om jordomseilinger og ekspedisjon ble lest. Alt fra Rundø, Red Admiral med familien Hoff, Ho-Ho, Saga Siglar, Kon-Tiki og senere Ragnar Kvam og Sorgenfris legendariske jordomseiling.

Etter hvert som årene gikk ble det studier og jobb, men drømmen om langtur ble aldri borte. Da jeg begynte å tjene penger ble tanken om en lengre seilas stadig mer konkret og oppnåelig. Med et barn i hus og en på vei var planen opprinnelig å spare så mye som mulig å reise på tur da de var cirka 3 og 5 år gamle.  Men en dag plutselig slo det oss: Hvorfor vente? En baby gir rett til foreldrepermisjon som  både kan hjelpe til med finansiering og det gjør det lettere i forhold til permisjon fra jobben og ikke minst: man får reist mye tidligere.

For oss handlet det ikke om at barna nødvendigvis skulle huske alt fra turen, spesielt ikke Jørgen, som var baby. Skal man være helt ærlig så var det et kanskje mer en egoistisk drøm som ble en familietur. Men sett i ettertid ble turen minst like bra som forventet og selv om det var noen dager med dårlig vær og tøffe utfordringer hadde vi langt flere «lørdager» og gode opplevelser.

Vår skute: en trygg familiebåt

Båten som ble vårt hjem i 12 måneder var en Beneteau Oceanis 373. Det er ingen utpreget langturbåt og ikke er den spesielt stor med sine 37 fot. Men det var den båten vi hadde, og den skulle vise seg å fungere helt utmerket. Båten var både komfortabel og lettseilt og den var godt egnet for både familie- og turseiling. Den var litt vel livlig i mye vind og stor sjø, men underveis lærte vi båten å kjenne og vi erfarte at med rett seilføring var den både stabil og trygg i alle forhold. Under dekk var båten lys, romslig og en god familiebåt og fungerte mer en tilfredsstillende som langturbåt.

For at båten skulle være trygg og sikker for både store og små fikk vi ettermontert masse sikkerhetsutstyr og annet langturutstyr. I tillegg gjorde vi mange tilpasninger for å skape en sikker og barnevennlig båt. Blant annet med sikkerhetsnett langs rekka, barnesykkelsete i cockpiten, lekegrind i aktekøya så det skulle bli enkelt å «fortøye» barna sikkert om situasjonen krevde det. Vår erfaring er allikevel at små barn ikke nødvendigvis trenger så mye tilpasninger og fancy utstyr. Barn er utrolig tilpasningsdyktige og har det stort sett bra uansett hvor de er.

«Er det ikke farlig?»

Det spørsmålet fikk vi oftere enn noe annet. Ja, havet krever respekt. Men fare kan håndteres med planlegging, kunnskap og konservative valg. Vi presset aldri gjennom en seilas fordi vi “måtte”. Vi hadde en romslig tidsplan og tok få sjanser. Vi seilte konservativt og sikkert og tilpasset reiserute så det skulle være mest mulig komfortable forhold om bord og mest mulig tid på land og i havn. Mange langturseilere velger for eksempel å seile via Afrika til Kanariøyene og mange fortsetter til Cuba og USA etter tiden i Karibia. Vi var lenge i Europa, lenge på Kanariøyene og lenge i Karibia. Når du seiler med barn er det smart å legge bort litt av prestisjen og tilpasse hverdagen til familieliv, sikkerhet og gode og realistiske mål.

Atlanterhavskryssingen

Livet på havet ble hverdagen. Vi hadde faste rutiner, med faste måltider, styre vakter, og barnevakter. Båtens evige rulling fra side til side krever at du alltid holder deg fast og derfor blir god til å utføre arbeidsoppgaver med en hånd. En spesialkompetanse vi fikk er at vi for eksempel kan skifte bleier med en hånd.

Vi brukte 19 dager og 6 timer på å seilasen over Atlanterhavet fra Las Palmas til St. Lucia i Karibia. Frykten for at noe skulle skje midt ute på havet var det som tynget og som kunne ødelegge nattesøvnen før av reiste hjemmefra. Store bølger, natt, havari, evakuering, redningsflåte, lang fra land og baby er en dårlig kombinasjon og et scenario som ville vært helt katastrofalt. Men selv om det var ganske mye vind det året vi krysset gikk heldigvis seilasen over dammen veldig fint og uten de helt store problemene. Utover litt sjøsyke, noen få reparasjoner på utstyr og noen netter med i overkant store bølger hadde vi få problemer om bord.

Midt på Atlanterhavet er en 37 fots seilbåt liten og med hav og bølger på alle kanter er det liten boltreplass for små barn. Når verden er begrenset til fremre del av cockpiten, salongen og forpiggen må man være kreativ for å skape aktivitet og trivsel. For å gjøre dagene på sjøen morsomme og varierte, fant vi på mye av det samme som man gjør hjemme. Vi bygde hytte under salongbordet av tepper og puter, vi leste bøker, vi malte og tegnet og vi hadde med PC med DVD-filmer. I dag er mye skjermtid helt normalt, men vi hadde litt dårlig samvittighet for at Disney og Pixar sto for mye av underholdningen underveis.

Hva tar barn med seg fra en langtur?

I dag er Aurora 21 år og Jørgen 19 år. De husker ikke nødvendigvis detaljene, men reisen er blitt en del av dem. Det er ikke nødvendigvis seilteknikk eller navigasjon de sitter igjen med. Det er mer verdiene og troen på at det er mulig å få til det man vil. Aurora sier i dag hun ikke husker noe særlig fra selve turen, men hun synes det er rått og kult at vi gjorde noe som ikke var helt A4 og kanskje viktigst av alt: en opplevelse av at familien er et lag i medvind og motvind. Hun har også gode minner og synes det var gøy å leke på litt «uvanlige» steder og bli kjent med andre barnefamilier på langtur.

I dag har begge to et innrammet diplom som beviser at de har seilt over Atlanterhavet hengende på barnerommet. Jørgen vant også prisen som den yngste som krysset Atlanterhavet i 2007 bare 7 måneder gammel. Kanskje er han tidenes yngste?

Hindrene sitter oftest i hodet

Når folk forteller at de drømmer om langtur med barn, stopper de ofte ved tanken:
«Hva om noe skjer?» Men like viktig er spørsmålet: Hva går vi glipp av hvis vi ikke gjør det?

Vi mener ikke at alle skal kaste loss i morgen. Langtur krever planlegging, økonomi og en god dose selvinnsikt. Men barn er ikke en hindring. De er en del av mannskapet, ofte den mest tilpasningsdyktige delen av mannskapet.

Når jeg nå snart 20 år senere ser små barn eller babyer tar jeg meg i å fundere på om det kanskje var galskap å ta med disse små skjøre skapningene ut på havet. Hva i all verden tenkte vi på liksom. Men så rister jeg lett på hode og sier til meg selv: Året på havet er kanskje det beste året i mitt liv og det har gjort oss til de vi er. Ja, jeg hadde gjort det igjen!