Noen seilbøker underholder. Andre lærer deg noe nytt. Og så finnes det de historiene som brenner seg fast.

For mange er fortellingen om David Crowhurst en slik historie.

Dette er ikke beretningen om den raskeste båten eller den mest vellykkede jordomseilingen. Det er historien om hva som kan skje når drømmer, prestisje, økonomisk press og ensomhet møtes – langt fra land.

Og kanskje viktigere: en påminnelse om hvorfor vi egentlig seiler.

En regatta som skulle bli historisk

I 1968 lanserte britiske Sunday Times det som skulle bli historiens første non-stop jordomseiling alene i kappseilas: Golden Globe Race.

På startstreken sto flere av verdens fremste havseilere. Blant dem Bernard Moitessier, som senere skulle bli en legende.

Så var det én deltaker som skilte seg ut.

David Crowhurst var ingen profesjonell seiler. Han var en 36 år gammel oppfinner og familiefar, med begrenset erfaring fra lange havstrekk. Likevel fikk han stablet på plass sponsorer og bygget trimaranen Teignmouth Electron.

Problemet var bare at båten ikke var ferdig.

Crowhurst hadde satt familiens økonomi på spill. Sponsorene forventet resultater. Han hadde lovet mer enn han egentlig kunne levere.

Da starten gikk, hadde han i praksis ikke noe valg.

Han måtte dra.

En seilas som aldri startet

Det tok ikke lang tid før problemene viste seg.

Båten var ikke bygget for forholdene i Sørishavet. Den hadde tekniske svakheter, og risikoen for havari var reell. Samtidig ville en tidlig retrett få alvorlige økonomiske konsekvenser for både ham selv og familien.

Crowhurst var fanget.

Og det var da han tok valget som skulle gjøre historien hans udødelig.

I stedet for å fortsette sørover, ble han værende i Atlanterhavet. Samtidig rapporterte han hjem som om han var på vei rundt jorden.

Han førte to sett med loggbøker.

En som viste hvor han faktisk var.

Og en som fortalte historien om en imponerende jordomseiling.

Løgnen som vokste

Etter hvert som månedene gikk, forsvant flere av favorittene ut av regattaen. Nakne fakta gjorde at Crowhurst plutselig fremsto som en mulig vinner.

Det var da situasjonen ble virkelig farlig.

For om han returnerte til England først, ville seilasen bli grundig ettergått. Navigasjon, beregninger og loggbøker ville bli gransket.

Da ville alt rakne.

Notatene hans viser en mann som stadig forsøker å regne seg ut av problemet. Han leter etter løsninger, forklaringer, smutthull.

Men matematikk og virkelighet lar seg ikke forhandle med.

Alene med tankene

De siste dagboksnotatene er noe helt annet enn tradisjonell seiljournal. De er fragmenterte, filosofiske og tidvis forvirrede.

Mange mener at Crowhurst gradvis mistet grepet om virkeligheten. Kombinasjonen av ensomhet, press og en løgn som ikke lot seg reparere, ble til slutt for mye.

I juli 1969 ble Teignmouth Electron funnet drivende i Atlanterhavet.

Båten var tom.

Loggbøkene lå igjen.

Klokken hadde stoppet.

David Crowhurst var borte.

Kroppen ble aldri funnet, men den mest sannsynlige forklaringen er at han til slutt valgte å gå over bord da han innså at han ikke kunne komme seg ut av situasjonen.

To seilere, to valg

Samtidig, et annet sted på havet, utspilte det seg en helt annen historie.

Bernard Moitessier ledet regattaen og hadde alle muligheter til å vinne. Men nær Europa tok han et uventet valg.

Han fortsatte.

I stedet for å fullføre seilasen, rundet han kloden en gang til. Han ga slipp på konkurransen, premiene og berømmelsen.

Han seilte videre, fordi han ville seile.

Kontrasten er slående.

Den ene seileren ble fanget av forventninger og press.

Den andre frigjorde seg fra det samme.

Mer enn en tragedie

Det er lett å redusere Crowhurst til en som jukset. Men historien er mer sammensatt.

Han var ikke en kynisk svindler. Han var en drømmer. En familiefar som satset for mye, og som til slutt ikke så noen vei ut.

Det er kanskje nettopp derfor historien treffer.

For mekanismene er gjenkjennelige. Vi tar på oss litt for mye. Lover litt mer enn vi burde. Tenker at det ordner seg underveis.

Noen ganger gjør det det.

Andre ganger gjør det ikke.

Derfor lever historien videre

Når man ser tilbake på Golden Globe Race i dag, er det ikke resultatlistene som huskes best.

Det er menneskene.

Crowhurst og Moitessier, to seilere som startet i samme regatta, men som endte opp med å representere to vidt forskjellige tilnærminger til livet og havet.

Historien om David Crowhurst er tragisk.

Men den er også viktig.

For den minner oss om at den største utfordringen på en jordomseiling ikke nødvendigvis er stormene, bølgene eller båten.

Den største utfordringen kan være det som skjer i vårt eget hode.

Videre lesning

Boken The Strange Last Voyage of Donald Crowhurst av Nicholas Tomalin og Ron Hall regnes av mange som en av de beste seilbøkene som er skrevet. Boken finnes også på norsk og er utgitt av Flyt Forlag. Historien er også filmatisert i The Mercy (2018), med Colin Firth i hovedrollen.